"Can we try and play "The Society of Dreamers" in just one hour?" Bright shining eyes looks at me. Wondering. There is a curiosity in the group, a hope. "Anything is possible with a little imagination" I say.
 |
| Mnemosites |
Det var sånn det begynte. I spillet The Society Of Dreamers av Matthijs Holter, står det at spillet kan spilles på 4 + timer. Her stod jeg ovenfor en unik sjangse til å spille på en time. Jeg kunne ikke unngå å ta utfordringen.
Det ble kanskje ikke helt slik Holter tenkte at det skulle spilles, men gøy hadde vi det.
En nærmest magisk spilling, en intens opplevelse.
"My single most intense roleplaying experience this year", sa en av spillerene.
Så hva gjorde vi? Nå skal jeg fortelle deg.
Først delte jeg ut lapper, hvor vi alle sammen skrev ned to navn, og yrke/professjon. Lappene ble samlet på midten av bordet, og vi trakk en lapp hver. Dette ble karakterene våre.
Karakterer:
Dr.Grunfeld - German Psychiatrist
Klara De Flour - Teacher
Easter - Surgeon
Emma Thornton - Mercenary Soldier
Bill Hansen - Nurse
Etter at karakterene var delt ut, og før jeg hadde fortalt dem hvordan vi spiller spillet, definert tidsepoke eller hvor vi er, stod vi i ring rundt bordet vår og jeg ønsket alle sammen velkommen til "the Society Of Dreamers"
"For å beskytte sirkelen mot onde ånder klapper vi hendene våre sammen mot hver hjørne av rommet", sier jeg med klar sermoniell stemme. Vi klapper om hver hjørne og setter oss ned på stolene våre.
Deretter utforsket vi karakterene våre og kikket litt på barndommen deres.
"Vi er alle samlet her i dag, fordi vi har opplevd noe spesielt i livet vårt, noe uforklarlig. Noe du kanskje ikke tenkte på akkurat der og da, men som senere har hengt ved deg. En opplevelse, fra du var liten. Hvem ønsker å begynne å fortelle?"
Dr.Grunfeld starter.
Han var 5 år gammel, og var på telttur med familien. Han hadde sovnet ved en stein, og da han våknet var han helt alene. Skogen var stille, ingen fugler, ingen foreldre.
Solen skinte ikke lenger, og det var mørkt. Grunfeld forsetter innover skogen, og det er nesten som om skogen spiller en marsj for han.
En takt han senere kommer til å forbinde med krig. Marsjen de spilte da soldatene gikk i kamp, takten av føttene deres som tramper sanden ned.
Grunfeld kommer til en liten klaring i skogen, og der kan han se en rød figur på himmelen, nesten som en måne.
Synet av sigden får han til å føle seg trygg på et vis. At han ikke er helt alene. Rundt han forsetter marsjen å gå. Tam-Tam Tam-Tam Tam-Tam.
Gjennom fortellingen kommer de andre spillerene med spørsmål, ber han forklare hvordan det føles, hva som skjer, kommer med ledende spørsmål. Det falt helt naturlig, uten veiledning. Det bare skjedde. Fantastisk.
Jeg tenker at dette kan vi forsette med, og ser ingen grunn til å hoppe ut av immersjonen, og snakke regler.
Easter forteller oss at hun/han er redd for kjæresten sin, at hun har oppført seg rart i det siste, at hun savner den hun pleide å være. En dag mens de satt på sengekanten, på soverommet deres, følte Easter at det var noe som klorte ham/henne bak øyeeplet. Som et katteklor på baksiden av øyet sitt. hun skriker ut, men det er som om kjæresten ikke enser det. Skriket kommer aldri helt ut. Det er et stille skrik.
Easter snur seg anklagende på kjæresten sin. Det er som å kikke på en annen person. En fremmed.
Emma Thornton forteller om livet ditt som "Mercenary Soldier".
Blodet som dekker hendene mine, og lukten av brent blod. Vi gjør det for saken. Saken er så viktig at vi forsetter å kjempe for den. Er så dypt i blod allerede, det er ingen vei ut. Jeg ser kniven i mine egne hender, men jeg vet ikke hvordan jeg endte opp med den.
Vi holder alle sammen hender, former en sirkel. Støtter hverandre gjennom fortellingene og historiene. Jeg ser på medspillerene mine at dette gir effekt, noen av dem har lukkede øyne, en annen stirret tomt ut i luften, en tåre som samler seg i øyekroken.
Turen kommer til karakteren min, Bill Hansen, sykepleieren. Scenen min blir mer eller mindre satt av mine medspillere.
Det er tåke mellom meg og bevisstheten, jeg klarer ikke helt å få fatt på minnet jeg trenger å fortelle.
Easter: Fortell om den gangen du bestemte deg for å bli sykepleier. Da du var ute å løp i parken. Du reddet en gutt, gjorde du ikke?
Jo ... det var sensommer, senere på kvelden enn det som fornuftig var, men jeg trengte en løpetur. Jeg jogget gjennom parken, da jeg kom over en gutt som var angrepet av en hund, den hadde klor gutten kraftig, og det var blod overalt. Så varmt, så utrolig mye. Overalt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.
Easter: Men du holdt hendene dine over såret, og reddet han. Hender det at du forsatt har problemer med det minnet?
Ja, det var så mye blod. Noen ganger føles det som om jeg forsatt har blod på fingrene mine. Det er seigt, litt som karamell. Lukten ligger tungt i klærene mine. Den vil ikke bort. Jeg finner stadig vekk blod under neglene mine, og jeg vasket det franatisk bort. Helt besatt av renslighet, og renselse.
Klara De Flour forteller oss om lillesøsteren hennes som døde da hun var svært ung. Hun mistenker at broren hennes hadde noe med det å gjøre, men kan ikke si noe med sikkerhet. Han kom i begravelsen hennes, men holdt seg for seg selv. Han hørte ikke til der.
Han har alltid vært et vanskelig barn, forteller hun.
Hun var alltid fasinert over månefasene som liten og hadde en plansje over stadiene på rommet sitt, tiltross for fasinasjonen over himmelfenomener valgte hun å bli klasseforstander og engelsklærer.
Jeg hadde rett og slett ikke et hode for vitenskap, sier hun selv.
En av elevene i klassen hennes minner henne veldig om bror hennes, og hun må stadig vekk sende gutten til rektors rom.
Jeg tror han har problemer hjemme, det er så vanskelig for han forstyrrer de andre elevene som faktisk følger med. Jeg ser meg nødt til å sende han til rektors kontor. Jeg har fullstendig gitt opp å lære han noen ting. Så fort han svarer i en frekk tone, eller rekker opp hånden, sender jeg han rett til kontoret til rektor. Jeg orker bare ikke. Han minner meg for mye om søska mine. Han har denne ene siden av seg som er så vakker, hvor hans hele vesen er som å se søsteren min. Han sitter under treet i skolegården og leser bøker. Holder seg litt for seg selv. Han har problemer med å få venner. Det skjønner jeg veldig godt. Han er en umulius i klasserommet. Han skrifter fullstendig. Blir som storebroren min. Brekker blyanter, og lager bare bråk. Er ikke håp for sånne som han.
Bill Hansen forteller.
Jeg løper, og løper. Det er en ball forran meg, muligens et garnnøste (?) Jeg klarer ikke å ta det igjen. Løper så for jeg bare klarer, men når det aldri. Løper så fort at det verker i kroppen, leddene mine er slitne, men jeg forsetter likevel. Nøstet kommer til en kant, og den faller ned, ut av synet mitt. Jeg løper til kanten, men når jeg kommer dit kan jeg ikke se den lengre. Borte.
Klare De Flour: Hopp etter den.
Jeg hopper etter ballen, jeg faller ned. Det gir ikke mye mening, men det er som om jeg faller gjennom forskjellige virkeligheter, forskjellige plan. Som et stort tårn med en verden pr. etasje. Jeg faller og faller. Vet ikke hvilken verden jeg skal stoppe i. Ser ikke ballen noe sted. Nøstet er borte.
Jeg faller sakte.
Jeg kikker opp, mot toppen av tårnet jeg befinner meg i. Der oppe, kan jeg se himmelen. Månen er en skarp sigd.
Men hva vil Mnemosittene oss? Jeg kikker rundt i rommet. Sakte åpner de øyene sine, vender tilbake fra drømmene.
Dr.Grunfeld: Jeg føler meg alltid trygg når jeg ser den, så kanskje de ikke er onde?
Easter: Symbolet ligner mye på en halv sirkel. Kanskje den har noe med samhold å gjøre?
Emma Thornton: At vi må holde samme tiltross for vanskelighetene i livet vårt. Selv om ting er vanskelig noen ganger, så er enkelte ting her i livet verdt å kjempe for. Hun lener seg over og kysser Easter.
Easter: Jeg har savnet deg så utrolig mye kjære. Jeg har savnet deg kjempe masse.
Emma Thornton: Jeg beklager. Jeg er tilbake nå. Skal ikke forlate deg igjen.
Klare De Flour: Kanskje de vil at vi skal prøve å være bedre versjoner av oss selv? Kanskje de forsøker å sende oss en beskjed? ... jeg tror jeg skal forsøke å hjelpe gutten i klassen min. Jeg føler det er oppdraget mitt.
Bill Hansen: Det høres ut som vi alle har mye å gjøre. Tusen takk for at dere kom til dette møte i Society of Dreamers. La oss alle lukke øyene våre.
Imagine there's a light shining above your head. You can close your eyes if you want. In the center of our circle, there's a shining ball, a globe full of colours, creatures and dreams. Imagine a spoke, like the spoke of a wheel, going from the light above your head to the ball in the center. The spoke is made of white light.We are all connected to the center. Imagine everybody else's lights, and the spoke connecting them to the shining ball. Keep that image for a while.Now, I'm going to count down from ten to one. On one, open your eyes.
For hver nummer jeg teller forsvinner lyset som binder oss sammen. Først lyset som går fra oss til midten, så lyset over hodet ditt, og til slutt. lyset i midten av bordet.
10
9
8
7
6
5
4
3
2
1
0 ... Du kan nå åpne øyene dine.
Dere har nå spilt Drømmerenes selskap. Takk for at du kom.
La meg legge til, her helt på slutten. Samlingen av tekster, og utdrag er tatt helt etter min hukommelse, og den inneholder ikke alt som ble sagt under spillingen, men snarere utdrag. Høydepunktene. Dette for å gi deg en viss ide om hvordan spillingen var.
