Dette er ikke slutten, men starten på noe nytt

Det har skjedd, noen sa det høyt. Det stod så klar på skjermen min.

"My Scene Is Dead"

Jeg kjenner det knyter seg i meg. Jeg vil ikke lese mer. Aksepten sitter dypt inne, under tåkelagte tretopper, og mosegrodde stier. Flyvende terninger og kort.
Kampviljen veller opp. Føler for å smelle hånden min i bordet å si :

NEI!

At det er alltid håp.
Men så tenker jeg litt over det, og det er jo på sett å vis sant. Så jeg skriver en kommentar.

This is a very good post. I have been thinking the same for a while. Moving to UK for a while as been cool. I have hanged out at RPG stores, talked RPG theory with costumers, and those who work there. I have pitch Norwegian Style, told them about Itras By, ran a few scenarios for them, letting them have a taste.Will they pick it up, will they play it when I’m not there to feed them with impulses?It’s about time we get back in the game.The scene has been silent for a while. I know I haven’t been as active as I used to be, I got swallowed by the MMO world. I haven’t been on Holmcon for 2 years, and got nothing to show to. No projects, no book, or anything.

Da jeg begynte å henge på forumet (rollespill.net), var vi mange om å holde aktiviteten oppe. De fleste av oss  var studenter i en eller annen form. Vi hadde tiden til disposisjon, vi kunne sitte oppe hele natten å spille rollespill. Den gangen da "all-nighters" var vanlig, mens nå (?), vi har ikke tid, mellom jobb og barn, forpliktelser her og der.

Vi ble kresne. Ville ha 4 timer med "immersion", med fokus på spillet. Spillet stod i fokus, og vi krevde kvalitet. Kvantitenen betydde ikke noe lengre. Å sitte sammen i 16 timer, gjennom natten å kanskje ha 2-3 timer med fantastisk spilling, var ikke ønskelig lenger. Det var ikke plass for det. Hverdagen vår tok over.

Og det var her et sted at jeg falt av. Jeg ledet en gruppe i Pathfinder litt over et år. Vi hadde det kjempe morsomt. De var veldig nye til rollespill, og de vokste mye av å ha meg som spillleder.

[digresjon] En av dem flyttet til Stavanger, og jeg sendte han i retning min første GM og min bror, og nå er de på ferie i Japan sammen. Vennskap knyttet for livet. Jeg er stolt av å ha tatt del i det. [/digresjon]

Guttegruppen min ble bedre og bedre til å dikte opp ting sammen, lot seg ikke blokkere, og kom på fantastiske løsninger på problemene jeg lot de møte. De sultet etter mer lærdom, og jeg ville gi dem verden.
Overtalte kjæresten min til å lede Burning Wheel for dem. De slukte det. Elsket det.
En stund spilte jeg sammen med dem, men jeg hadde ikke energi til å spille tre kampanjer, jobber 100 % plus helgearbeid samt Hyperion møter. Det ble for mye, så en etter en falt rollespillgruppene jeg spilte med bort, til jeg satt igjen med en gruppe. Den gruppen var egentlig bare for det sosiale, med lavterskel spilling for trøtte barneforeldre. Passet meg fint.

Så flyttet jeg til England, og dataspillet World Of Warcraft tok opp mer og mer tid. Nå og da spiller jeg rollespill med "noobies". Samme som guttegruppen min i Oslo, har også disse ikke spilt mye rollespill, men kastet et par terninger her og der i DnD. Når de møter meg, oppdager de at rollespillverdenen er så mye mer. De får muligheten til frispilling, rollespill poesi. Jeg slenger hele arsenalet mitt på dem, gir de utfordringer, og pusher grensene deres for hva som er mulig i et rollespill. Jeg drar de opp til mitt nivå og sender dem ut i verden, akkurat som guttegruppen. Flyter videre, og forhåpentligvis så møter de noen på sine reiser og forsetter å spille rollespill.

Så kanskje jeg har noe å se tilbake på, viten om at det er 10 menn der ute som kan mer om rollespill og friform, fordi jeg næret sulten deres. At det er jeg som er jedien, og ikke lenger en padawan. At jeg hele tiden har sett opp til de "store gutta", som Mørkrid, og Holter. At jeg nå er en av dem. En Jedi Master.

For det er vel det vi trenger, folk som meg som finner mennesker som er nyskjerrige og lærer dem opp i kunsten? Sånn at vi ikke sitter der en dag på gamlehjemmet og lurer på hvorfor ingen andre spiller rollespill lengre?

Dette er ikke slutten, men starten på en ny generasjon.

Nett-rengjøring?

Har du noen gang gått tilbake til gamle poster på FB, eller andre sosiale medier, og tenkt over hva du skrev? Hva om noen gikk tilbake et par år og leste de tingene du skrev, kan du forsatt stå for det?
Gamle bilder fra en fest du var skikkelig teit, som kanskje svever der ute på verdenveveren.

De er kanskje påtid med en nett-rengjøring.

Allen Mireles postet nylig en liste på hvordan gjøre digital vårrengjøring i 5 steg.
Du kan lese artikkelen her. 

Den sosiale utfordringen - spilleverden

Vit at jeg med denne posten mener å komme frem til noe essensielt, men jeg vet ikke helt hva det er jeg skal finne ut av. Den trenger å bli skrevet først.

Jeg heter Dina, og jeg spiller World Of Warcraft, er kanskje det første jeg må etablere. Jeg har spilt i 7-8 år, hadde en liten pause på litt over halvåret 4 år tilbake. Bortsett fra det, har spillet vært der, på hele reisen. Alle de årene. Jeg har logget på; med venner, med fremmede, delt gleder og sorger.
De som ikke var venner fra før av, vel de ble man gjerne venner med.

Da jeg begynte å spille, spilte jeg med en kjæreste, vi bodde sammen, og spilte med hans venner. Det var en liten koslig gjeng. Fant sjeldent på noe med andre vi ikke kjente. Det var bare oss. På en måte.

Senere. Ja, etter at forholdet tok slutt og jeg begynte å spille med den nye kjæresten min, begynte jeg å spille med andre, nye mennesker. Men det var først etter at nevnt kjærest begynte å spille andre spill, at jeg aktivt søkte World Of Warcraft. Som mitt eget. Jeg ble guildleder for en koslig gjeng med spillere. Mange av oss holder sammen forsatt, 3-4 år senere. Andre, har sluttet å spille, flyttet server eller lignende.
Akkurat som i den "virkelige" verden. Noen venner er for livet.

Denne gruppen med mennesker ble viktig for meg, i min hverdag. Jeg gledet meg til å logge på skjermen og snakke med dem igjen. Vi brukte mye tid på planlegging av ting å gjøre sammen, oppdage nye aspekt med spillet. Gjøre nye ting, og gamle ting. Venner.
Noen ganger kommer det folk som ikke liker den "overvennlige" holdningen til andre spillere, og ødelegger morroa vår. Vi har sett mye. Internett troll er i MMO'er også.
Movers and Makers.

I fjor skrev jeg en post om at jeg skulle besøke en gjeng av dem jeg spiller med. Lite visste jeg da, at den turen kom til å forandre livet mitt. Det å se menneskene du har tilbringt så mange timer sammen med, styrker gjerne vennskapsbåndet. Knytter oss tettere sammen.

Da jeg noen få uker etter besøket fikk høre at guildlederen for Darcbrotherhood var på sykehuset, var jeg der så godt jeg kunne, støttet mennesker som logget på, snakket med dem. To uker senere døde hun.
34 år gammel. Nydelig dame, med en 2 åring. Mannen hennes spilte også. De hadde møttes gjennom spillet en del år tidligere. Bestemte seg for å treffes, og gift ble de.

Guildet tok nyhetene veldig hardt.

Hvordan skaper man plass for sorg i en MMO?
Hva er den beste måten å håndtere andre menneskers sorg, når ditt eneste medium er skjermen/ spillet og stemmen/ ventrilo ?

Det ble vanskelig for oss alle.

Jeg pakket sakene mine og reise tilbake til England for å støtte dem i den vanskelige tiden som ville komme.
I dag... Sitter her forsatt.

Sakte men sikkert leges sårene. Det felles forsatt tårer her i hus. Det kan være alt fra en sang på radioen, til det å se en gitt gjenstand i spillet.
Minner Med Henne.
Av Henne.

Sist uke samlet vi sammen en gruppe av spillerene, vennegjengen som har holdt sammen lengst. "De første" "Grunnleggerene" Plutselige tårer, ett ølglass reist i hennes minne. Historiene. Alltid historiene.

De fleste i guildet har flyttet karakterene sine til andre guild. De fleste, fordi de ønsker å gå videre, forsette livene sine. Stemningen ble noe deprimerende. Jeg skjønner dem godt.
Men.
Jeg blir. Jeg holder armene ut, klar til å ta imot, om noen trenger å gråte, snakke eller bare for stillheten, nærværet. Jeg er her.

Det er denne sosiale utfordringen da, Folk må ikke glemme at de andre karakterene, også er mennesker.

World Of Warcraft - Update

Darcbrotherhood har død litt ut, det samme har The Dominions Of Elites. Har derfor flyttet en av karakterene mine over til Dark Mythology for å raide med dem.

Siste uke klarerte vi 6/6 Mogu Shan Vaults, i dag 3/6 Heart Of Fear på normal 10 manns-raid.

Emperors

Garalon

Kjønnsforskjeller på sosiale medier

NRK skrev denne artikkelen den ble delt med meg på G+ av John Holme, men kommentaren: Samarbeidsdemokartiet, bruken av #sosialemedier til å ytre dine meninger.

Men, kvinneandelen sliter i bruk av Sosiale Medier, sier forsker
Google + Norge tok vi opp diskusjonen, og her er mine tanker omkring dette.


Denne artikkelen åpner for to typer diskusjoner:
1. 1-9--90 hypotesen
2. Kvinners bruk av sosiale medier ( eller mangelen på sådan)

Mine tanker rundt temaet.
I artikkelen står det:
" Utviklingen er likevel tvetydig. Selv om sosiale medier utvider tilgangen til å delta i debatt, er det også slik at de som bruker Facebook til rent tidsfordriv, er de med lav utdannelse og lav inntekt."

Videre står det:
"De mest ivrige nettdebattantene uttrykker en gjennomgående systemkritisk holdning som øker med antallet arenaer de diskuterer på. Særlig markerer de seg med lavere tillit til regjeringen, politiet og forvaltningen."

Det slår meg at dette er en gruppe jeg ikke er interessert i å diskutere med, Spesielt ikke hvis diskusjonen skal omhandle politikk og samfunnsspørsmål.
Det er fryktelig dårlig gjort av meg, egentlig. Men det er eliten i meg som kveiler seg. Hvis jeg skal først gjøre bryet å delta i en debatt så bør den ha en viss kvalitet. Spesielt på sosiale medier. Jeg har rett og slett ikke "tid". Ideen om at "jeg" og mine meninger er verdt mer.

Men jeg ser også at det er snakk om "usikkerheten". Den lille stemmer som sier at mine meninger og argumenter ikke er "gode" nok. At om de blir testet, kan jeg egentlig forklare hva og hvorfor jeg mener som jeg gjør?

Er gjerne med på debatter, men ønsker dem i det lukkede rom. Dermed kan jeg kontrollere deltakerne, føle meg frem. Være trygg.

+Bente Kalsnes påpekte at "eks. bruker flere menn enn kvinner Twitter i Norge, men det er jevnt når det gjelder bruk av FB. Ang. "Kvinner utvikler også i mindre grad nye nettverk gjennom sosiale medier." så antar jeg at det handler om at tall viser at kvinner i større grad vedlikeholder eksisterende nettverk, mens menn i noe større grad bygger nye nettverk i sosiale medier."

Og jeg forstår det. Det tok lengre tid å overtale mine kvinnelige venner til å lage profil på G+, enn det var med mine mannlige venner. At det sitter dypere i oss kvinner, dette med å bygge opp et sosialt nettverk på nytt, på enda en plattform. Utsagn som "men jeg kjenner ikke nok folk på G+ til å gidde" er noe jeg har hørt mye av. Eller " jeg må kanskje lage meg en sånn G+ konto, siden du er så aktiv der".
"men vi er jo venner på FB, hvorfor skal jeg være på G+?"
Det er kanskje denne usikkerheten igjen.

Det er jo fryktelig stressende å lage profil, velge profilbilde etc. Enkelte av vennene mine har nok brukt mer tid på det, enn de har brukt på å poste her. At inngangs-kostnaden er større enn nytteverdien de ser av å ta det i bruk?

Så hvorfor faller kvinner bort, eller velger å ta avstand fra debatter, nye sosiale medier?
Jeg ønsker iallefall å finne ut hvordan det hele er satt sammen. Noen andre?



Følg debatten videre på: Google + Norge

HAL - Internasjonal Sikkerhetssertifikat.

Dette kom inn på Feeden min i dag. Flotte nyheter, eller syns du det er skummelt?

HAL - ekso skjelett har nå fått internasjonalt sikkerhetssertifikat og kan leies i Japan.
Fra hvem, spør du kanskje?

 Cyberdyne.

Les here artikkelen her: POPSCI

Born Mobile

For we are the generation; born mobile