onsdag 22. mai 2013

Dette er ikke slutten, men starten på noe nytt

Det har skjedd, noen sa det høyt. Det stod så klar på skjermen min.

"My Scene Is Dead"

Jeg kjenner det knyter seg i meg. Jeg vil ikke lese mer. Aksepten sitter dypt inne, under tåkelagte tretopper, og mosegrodde stier. Flyvende terninger og kort.
Kampviljen veller opp. Føler for å smelle hånden min i bordet å si :

NEI!

At det er alltid håp.
Men så tenker jeg litt over det, og det er jo på sett å vis sant. Så jeg skriver en kommentar.

This is a very good post. I have been thinking the same for a while. Moving to UK for a while as been cool. I have hanged out at RPG stores, talked RPG theory with costumers, and those who work there. I have pitch Norwegian Style, told them about Itras By, ran a few scenarios for them, letting them have a taste.Will they pick it up, will they play it when I’m not there to feed them with impulses?It’s about time we get back in the game.The scene has been silent for a while. I know I haven’t been as active as I used to be, I got swallowed by the MMO world. I haven’t been on Holmcon for 2 years, and got nothing to show to. No projects, no book, or anything.

Da jeg begynte å henge på forumet (rollespill.net), var vi mange om å holde aktiviteten oppe. De fleste av oss  var studenter i en eller annen form. Vi hadde tiden til disposisjon, vi kunne sitte oppe hele natten å spille rollespill. Den gangen da "all-nighters" var vanlig, mens nå (?), vi har ikke tid, mellom jobb og barn, forpliktelser her og der.

Vi ble kresne. Ville ha 4 timer med "immersion", med fokus på spillet. Spillet stod i fokus, og vi krevde kvalitet. Kvantitenen betydde ikke noe lengre. Å sitte sammen i 16 timer, gjennom natten å kanskje ha 2-3 timer med fantastisk spilling, var ikke ønskelig lenger. Det var ikke plass for det. Hverdagen vår tok over.

Og det var her et sted at jeg falt av. Jeg ledet en gruppe i Pathfinder litt over et år. Vi hadde det kjempe morsomt. De var veldig nye til rollespill, og de vokste mye av å ha meg som spillleder.

[digresjon] En av dem flyttet til Stavanger, og jeg sendte han i retning min første GM og min bror, og nå er de på ferie i Japan sammen. Vennskap knyttet for livet. Jeg er stolt av å ha tatt del i det. [/digresjon]

Guttegruppen min ble bedre og bedre til å dikte opp ting sammen, lot seg ikke blokkere, og kom på fantastiske løsninger på problemene jeg lot de møte. De sultet etter mer lærdom, og jeg ville gi dem verden.
Overtalte kjæresten min til å lede Burning Wheel for dem. De slukte det. Elsket det.
En stund spilte jeg sammen med dem, men jeg hadde ikke energi til å spille tre kampanjer, jobber 100 % plus helgearbeid samt Hyperion møter. Det ble for mye, så en etter en falt rollespillgruppene jeg spilte med bort, til jeg satt igjen med en gruppe. Den gruppen var egentlig bare for det sosiale, med lavterskel spilling for trøtte barneforeldre. Passet meg fint.

Så flyttet jeg til England, og dataspillet World Of Warcraft tok opp mer og mer tid. Nå og da spiller jeg rollespill med "noobies". Samme som guttegruppen min i Oslo, har også disse ikke spilt mye rollespill, men kastet et par terninger her og der i DnD. Når de møter meg, oppdager de at rollespillverdenen er så mye mer. De får muligheten til frispilling, rollespill poesi. Jeg slenger hele arsenalet mitt på dem, gir de utfordringer, og pusher grensene deres for hva som er mulig i et rollespill. Jeg drar de opp til mitt nivå og sender dem ut i verden, akkurat som guttegruppen. Flyter videre, og forhåpentligvis så møter de noen på sine reiser og forsetter å spille rollespill.

Så kanskje jeg har noe å se tilbake på, viten om at det er 10 menn der ute som kan mer om rollespill og friform, fordi jeg næret sulten deres. At det er jeg som er jedien, og ikke lenger en padawan. At jeg hele tiden har sett opp til de "store gutta", som Mørkrid, og Holter. At jeg nå er en av dem. En Jedi Master.

For det er vel det vi trenger, folk som meg som finner mennesker som er nyskjerrige og lærer dem opp i kunsten? Sånn at vi ikke sitter der en dag på gamlehjemmet og lurer på hvorfor ingen andre spiller rollespill lengre?

Dette er ikke slutten, men starten på en ny generasjon.

3 kommentarer:

  1. Bravo! Jeg hilser deg med respekt, jedi master!
    *
    Hyggelig å høre at du fremdeles tror på rollespillets muligheter, og at du finner nye sjeler å opplyse. Jeg tror sterkt på det verbale rollespillets kvaliteter, og at det har ei oppgave å fylle i fremtida.
    *
    Det er viktig for verden at vi fortsetter det arbeidet vi har startet, med å utvikle rollespillet som form. Vi trenger stadig bedre rollespill, som kan hjelpe nye sjeler med å utforske seg selv og sine egne muligheter.
    *
    Ha en fin dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Selvsagt har jeg stor tro på rollespillets muligheter. Jeg har jo nært sagt vært en ildsjel i miljøet de siste 10 årene. Korrekturlesing på Itras By, Spilltesting, R.I.S.K etc. Det stopper ikke her.

      Slett

Hva tenker du?