onsdag 19. august 2009

spiller Romanse - av T.Mørkrid


Romanse er et spill av Tomas Mørkrid http://no.wikipedia.org/wiki/Tomas_H.V._Mørkrid. Skaperen av Fabula, og en god venn. for mer om kampanjen vår se http://www.n4f.no/forum/showthread.php?t=8607&highlight=verde

Min karakter:
Kronprinsesse Michaela av Verde
- eldste datter til baron Verde, fin figur og god intuisjon
- et vakkert korsett, lett på tå, skarpsindig, blomstrende stemme, perlebrosje
- intimitetsangst


Kronprinsesse Michaela av Verdes dagbok notater


Det er en nydelig reise dag, endelig skal vi komme oss på utsiden av vårt flotte rike.
Prins Paolo forteller slike nydelige historier om livet der ute. Det er som lyrikk i mine ører, disse fortellinger. Bokstavligtalt.

Far var veldig rørt av vår avskjed, han gråt en tåre og han kommer nok til å savne sine to prinsesser, denne turen er meget viktig. Verde er slikt et vakkert sted, vi kan se (på klare dager) helt til Verdens Ende (!!)

Disse friherrene oppfører seg merkeligere enn vanlig, kanskje det er prinsens nærvær som uroliger Dem.

Den fryktelig humpete veien skader min bakende, jeg er både gul å blå etter bare noen dager på veien. Under min klagesang, kommer jeg til skade for å si at min bakende er sår. Akk o ve, for en barbarisk uttale, la oss håpe den faller i "glemmeboken".
En av friherrene legger sin kappe på min stol slik at jeg skal få en litt mer behagelig reise. Det skulle vel bare mangle.

Prins Paolo er en merkelig herremann, det ser ut til at Hans år ute på veien har fått Han til å glemme vanlig etikette. Men Han har noen spennede fortellinger.

Prins Paolo har bedt Prinsessene på promenade, vi er kommet til Nord passet, og luften er herlig. Utsikten herfra er sikkert fortryllende. Utsikten i vognen er ikke akkurat noe å skryte av. Det vanker vin og kake ved enden av promenaden. Å så koslig det skal bli. Endelig litt dannet selskap, og en riktig promenade.




Dag 2


Prinsen byr på sin arm, promenaden kan begynne.
Det er en vakker dag, utsikten er fin, luften tynn.

Men dette er ingen promenade, området er steinete, nesten slik parken min var før Friherren ordnet den for Prinsessene.

Lett på tå som Kronprinsessen er, går turen lett til å begynne med, min elskede søster, klumset som hun er, faller. I sjokk faller også Kronprinsessen, å for en skam!

Formynderinnen måtte fikse sko og tøy, vi kan ikke gå på ball slik!
Akk o Ve

jeg ønsker meg kjole med slep, med sløyfe i livet.. Hatt med slør
Sko i fløyel..

Kronprinsessen ønsker å dra på ball, uten å gjøre skam av seg.. For da drar jeg ikke inn dit..
Skam!


Vi tar oss inn i Topps baroni, vi blir møtt av Baronen selv, han snakker fint om Far.
Merkelig baron, ingen stallgutt, ingen andre i hans skur foruten hans kokke..
Skummel dame.
Hadde jeg ikke vært veloppdragen, kunne dette gått ille.. Se bare på Prinsessens oppførsel, skjemmer oss ut gjør ut, fabler om mus på gulvet. Skremmer Baronen med slikt vrøvel..
Men kjole får vi tak på, Prinsen innsmigrer seg på Baronen i håp om å få kjolene til Baronens avdøde fru.
Baronessen må ha vært vakker..og slik en god klessmak.
Jeg tror Baronen savner henne inderlig.

Prinsen er merkelig, han er så folkelig, slik som Prinsessen. De har tydeligvis lekt for mye med tjenerskapet. Snakke som tjenerskap kan de i allefall..

Friherre Juan og Prinsen skal duellere, om prinsessenes ære (??)
Baronen får et hjerteanfall..
Og jeg roper på kokken til Baronen..
Kronprinsessen hevet stemmen over det normale,
De må tro jeg har fått i fistel, gått i flammer
Blitt tatt av skogstrollene..
Eller hva det nå enn heter i fortellingene til Prinsen.

Skam!
En Kronprinsesse skal da ikke skrike, det sømmer seg kun for tjenerskapet å gjøre til hverandre..
Fysj om

Baronen har falt, vi gravlegger han, forlater Topp Baroniet.
Jeg skal tenne et lys for han.. Gode Baronen som gjorde sitt ytterste for at Prinsessene skulle ha det fint under deres opphold.
Jeg trenger hvile.. Jeg tror jeg fabler i min sult på mykt sengetøy, og et bad..




Dag 3


Å herlig.. Et varmt bad, og prinsessene har fått gredd ut de siste rester av turen fra håret.
Prinsessene har fått seg en vennine, Kronprinsesse Liffia. Hun er bare så herlig, hun har tydeligvis vandret mer i sositeten enn vi har, og hun har lært oss om TE, urteblader som legger i vann og vin.. Merkelige greier, men det er mote..

Parken her er nydelig, den har fisker i dammen, nyklippet gress uten feil, tette brostein, som store skyggetrær. Benkene er satt ut noe sporadisk, men følger en med, vil man se at de alle har en mening. Favoritt benken min er den som viser soloppgangen, om man sitter der blir vannet forgyldt og ser vakker ut. Det sier iallefall min søster.

Vi kjører vogn med Kronprinsessen og hennes far. Hilste på Vertinnnen og Verten, meget høflige mennesker, de liker far meget godt tydligvis, i allfall Baronen.

Jeg har på meg en alldeles nydelig kjole i himmelblå, snøring i livet og slep, den er vakker, og når vi setter oss i parken under baldakinen, blir vi raskt Det Kule Stedet Å Være.. Å all denne spenningen..

En Pistasj ber Kronprinsessen med på en promenade, Han rent smigrer Meg. Det viser seg at Pistasjen er en Potentat, men Kronprinsessen klarer ikke helt å gi seg hen i hans skjønnhet, ei heller tomløs prat.

Det danner seg et følge bak Potentaten og Kronprinsessen.. Det er Det Stedet å Være.
Kronprinsessen er som alltid veldig populær. Nesten som å være hjemme, bare at folk er mer dannet.

Vi møter på Kardinalen og hans følge med Kronprinsesse Zala og hennes far. Friherrene klarer å ikke skjemme oss ut, mens synet av Prins Paolo får Kardinalen til å snu på helen og ta med seg Hertugen.
Kronprinsesse Zala oppdager en blå fugl, og blir rent betatt av dens utseende og blåhet, at hun ikke merker oppstyret med Friherrens sverd eller Kardinalens sure ansikt og Hertugens forvirring. Hertugen og Kardinalen snakker om et trollsk sverd full av ondskap, undres om det er sverdet til Baron av Topp, som Prins Paolo har gått rundt med.

Friherre Juan Hernand er betatt av vakre "jordnære" Zala, hun har noen fryktelige ører og det undres ikke om hun hører dårlig bakfra..

Man trekker inn for å bytte kjole.
Min røde kjole, med perlekanter og blonder står nydelig til de roser i kinn Kronprinsessen har anskaffet seg under promenaden.

Prins Paolo står på podiet med Hertugen, kanskje de har feller bekjente, 'Hertugen var jo en bereist mann..Hørt at han har vært i Oppulenten tidligere og stod på god fot med flere hertuger og baroner der.
Frøken Felizia har desverre falt i flammene forelsket i denne Pistasje, å for et ulykksalig hjerte. Hennes drøm har da alltid vært å gifte seg opp.. Dette blir riktig som i bøkene.


Dag 4


Vi er i Hertug Vivez Viveza av Alterra og Hertuginne Rosa Valia Viveza av Alterras følge til Lissamar. Praten går lett, og Kronprinsessen blir beundret av mang en ung herremann. Kronprinsessen har enda ikke funnet et som er av slik rang, hun ønsker.
Hun sender ofte tanker i retningen av Hertugen av Leon, og lurer på om det er nettopp en som Kronprinsessen som vil overleve ham.

Prinsesse Noria har nydt å være ved min side, under denne turen, vi samler de herlige beilere, de som alle ønsker å kapre en prinsesse. Men akk Prinsesse Noria gir sitt hjerte til Baron Algueres Manuel, kronprinsessen har nevnt han ved flere anledninger, men har aldri fått gitt prinsessen et godt blikk av ham. Baron Manuel er en stor sterk kjekk herremann, som attpå til er gifteklar! Et godt stykke for vår prinsesse.

Men akk.. Hertugen av Leon har andre planer for Prinsessens utvalgte.. Hertugen er en veldig lidenskapelig mann, og han har blitt forelsket i prinsessen under turen. Som den mektige herre han er, får han raskt Baron Manuel til å forsvinne.

Et trekant drama værre enn i bøkene, og Kronprinsessen syns slik oppførsel er tåplig, det snakkes mye om prinsessen i tiden fremover, det blir funnet et brev som er til den angivelige hertugen, det tales om konspirasjoner dronningen er med på, at de våger å trakke dronningen i tvil. Også Frøken Felicia av alle mennesker, hun av slik an rang at hun ikke er mer verdig dronningen enn en av gjestskapets selskapsdukker!

Friherre Carlos har tydeligvis sett lyset, hans dydsmønster er klart, og han stråler av renhet. Friherren er noe deprimert, men vil ikke helt si hva som er saken, jeg får forsøke å ta han med på tomannshånd, kanskje det funker like bra som med Friherre Juan Hernand. Han åpnet seg for prinsessen. Kronprinsessen er en meget god lytter.

Det rår ondsinnet rykter om Pistasjen, han står ifare for å falle helt i udåd. Hans rang som potet (potentat) kan falle. Dette er kun snakk om fremmedfrykt forteller Friherrene. Friherre Juan Hernand taler god sak for de "fremmede", vår kjære prins Paolo har jo selv merket denne uvilje mot fremmede.

Rykter om Baron Manuels eksistens kommer oss for øret, og vi rir raskt til hans oppholdssted. Vi mister mye av ballets herligheter, men når man jakter på et hjerte kan intet stå iveien for prinsessens ønsker, så lenge kronprinsessen godkjenner det.
Vi kommer oss til et baroni, hvor herren av huset har blitt angrepet av en stygg sykdom. Friherre Carlos forteller at det kanskje er Hånden som straffer dem. Nede i fangehullet finner vi Baron Manuel, det er ikke mye som tyder på han rang lengre, han er avmagret og syklig. Kronprinsessen ønsker ikke at prinsessen skal vaske ham, da dette er langt under hennes status å gjøre.
Baronen må gies mat varsommelig, og bli pleid vel, prinsessen og Frøken Felicia hjelper ham.
Huff
Vi finner bevis på at Baron Manuel ble holdt her av Hertugen av Leon, et brev signert av ham befinner seg på slottet. Hvor det fortelles at Husets herre (må Hånden tilgive Ham) skal holde Baronen unna, slik at Hertugen kan få sin Prinsesse Noria.

Bare Friherre Carlos holder dyden vedlike, la ham være et godt eksempel for oss alle.
Men gid måtte han ikke forsvinne fra mitt rike.. Verde har alltid godt av slike dydsmønstre, gode forbilder for fremtidige generasjoner i Verde.

Nei, hva kommer til å skje videre?

Min plan om å få Verde til å eksistere på kartet i de nydelige selskaper, ser kun ut til å holdes vedlike i en tråd.
Om Hertugen ikke finner en annen prinsesse å ha kjær, kan Verde sin fremtid falle og stå på om Baronen og Prinsessen giftes. Og om Baronen er en ansett herre.

Et vakkert dikt kom til meg fra en av følges taskenspillere, høres ut som noe for Kronprinsesse Zala.. hehe


Oh Glede
over slik en due
de flyr lett fra min hånd
det praktfulle skue
mot himmelen

De kommer igjen til meg




Dag 5



Forsatt i borgen med det skumle i.
Friherre Carlos forteller Kronprinsessen lite, men han er der i allefall som en håndens støtte. Kronprinsessen lener seg mot Friherren sin, sender ønsker om at han ikke skal reise fra henne og Verde, men at han finner en måte som vil fri han fra den bør som er på hans skuldre. At han atter en gang vil være den Friherren som vil bygge ut parken hennes, smile mot henne idet hun kommer med limonade, eller denne noe interessante TEen, kanskje kronprinsessen skulle innføre dette i Verde. Det ville aldri skadet med litt klasse.

I dagene som går pleier Prinsessen sin Baron, i håp om å få han på føttene igjen, og med til maskeradeballet. Det er usømmelig for en prinsesse å pleie til syke, men Prinsessen har aldri levd særlig opp til sin stand.
Kronprinsessen snakker med Friherren om dette, og kommer i den forståelse at dette er slikt som hører kjærligheten til. Man får da håpe på at denne Baronen er god mot min søster.

Kronprinsessen sover ikke godt, hun våkner om natten av mare. Mare fyker rundt i borgen, og vekker Kronprinsessens reisefølge. Når dagen kommer holder Kronprinsessen ser enda nærmere Friherren, kanskje han som er hånden tro kan holde ondskapen vekk? Kronprinsessen beordrer Friherren til å sove nærmere dem.

Så kommer endelig tiden til å forlate borgen. Prinsessene har blitt stengt inne i tårnet, og det flyr kråker om det. store kråker som bråker.
Prinsen og Friherre Juan Hernand kommer stormende inn for å ta prinsessene ut av tårnet og ut borgen, Baronen hjelper til med pakkingen til prinsesse Noria. Han sender stjålne blikk til henne men prinsessen har i allefall nok viten at hun kikker andre steder, dette er ikke stedet til å glane på hverandre.

Kronprinsessen kommer seg til hest, og venter spent på Friherre Carlos. Knektene i borgen har blitt angrepet at et illebefinnende, det bryter ut byller på dem, kronprinsessen sjekker sitt eget ansikt, og puster lettet ut. Det er tydelig at her faller synderene. Alle de 100 knektene faller. Friherre Carlos ber dem snu seg og vende seg til Hånden, det er enda ikke for sent.. Et dusin overlever, de hadde troen forsatt i behold. Hånden vernet om dem.

Vel ute av borgen oppdager Kronprinsessen til sin glede at prinsesse Noria ikke har fått med seg dette, godt, Hånden har vernet om hennes sarte sjel.
Friherre Carlos tenner på borgen, for å fjerne alle tegn på sykdom.
Kronprinsessen snur seg for å kikke tilbake til borgen, og hun ser en stor sort sky som kommer etter hennes følge, synderen er med dem. Hun rir opp mot Friherre Carlos. Hånden vil verne om de dydige.


Vi rir raskt, for å komme oss tilbake til selskapelighetene, og vi er heldige. Prinsessen forteller at Baron Manuel skal utfordre Hertug Zalamanca av Leon. Kjempe for Baronens ære, da hans rang er blitt undertrykket. Kronprinsessen håper kampen går bra for prinsessens del, for hun kan da virkelig ikke gifte seg med baronen slik ting er nå.

Kronprinsessen er tydligvis en veldig god lytter, folk betror seg meget til henne. Prinsesse Noria forteller om hennes kjærlighet til baronen meget livlig. Kjærlighet høres vondt ut, men Friherre Carlos sier den er vakker. Men Kronprinsessen håper hun ikke faller like hardt som prinsessen gjorde.


Duellen er her, den kan ikke unngåes, de velger begge sin kampherre. Han som skal føre sverdet i deres sted, slik ting sømmer seg. Kronprinsessen får ikke med seg det hele, men etter kampen roper Friherre Carlos noe, noe om en trolsk dolk og synd, Kronprinsessen forstår ikke helt at snakket, men det er tydelig blitt gjort noe ulovelig under duellen. Da går ikke duellen slik alle håpet, fremtiden til Prinsesse Nuria ligger nå hos Hertugen. Akk.
Ville ikke verden vært lettere om Hertugen ville ha Kronprinsessen, så kunne Prinsessen fått til Baron. 
Ja for Kronprinsessen hadde stilt seg i skuddlinjen for en som har ramlet så hardt av kjærlighet som Hennes Søster har, men akk.. For en fremtid.



Over the top, and in a county far, far away...

En ung væpner går igjennom slottets korridorer. Når han når frem til døren banker han, og går inn når tillatelsen blir gitt av en myndig stemme. Innenfor venter en høytstående Paladin, en av håndens stridshansker, hans herre og læremester. Opprinnelig en oppkomling fra ytterkanten av lillebrorkongedømmet Lucia. Herren er ikke høy av reisning, men av moralsk tyngde.

Der inne sitter en Stormester, med en dolk kylt tvers igjennom venstre hånd og inn i bordplaten. «Brevene er levert, mester,» sier den unge væpneren, sønn av en Marmadursk baron. Han anser seg som svært heldig som får være væpner for Stormester Carlòs fra Verde. Ja, han bruker fortsatt det navnet, selv om han selvfølgelig har flere. «Tør jeg spørre om hvorfor det ene brevet var duplisert, mester?»

«Jeg har tid,» svarer Carlos, og ser kort på den faststukkne hånden. «Brevet er til en gammel bekjent. Hvert år den 14. i neste måned får hun et brev, signert 'din Paladin'» Væpneren sitter ettertenksomt, litt usikker. «Jeg kan se at jeg ikke svarte på spørsmålet ditt, unge væpner,» sier Stormester Carlòs med et sjeldent smil. «Tålmodighet er en dyd, og uten den kan du gå glipp av hva du søker. I kveld har vi ikke behov for noen øvelse, så jeg kan rett og slett bare si deg at det er fordi jeg ikke vet hvor mottageren holder til. Etter at hennes hjerte ble knust, trakk hun seg tilbake til sitt hjembaroni. Det var snakk om at hun skulle gå i kloster, hun var alltid en Håndens tjener i hjertet.»

«Hjertet som ble knust, mester?» spør væpneren etter en stund, mens han nok en gang ufrivillg legger øynene på hånden med kniven drylt igjennom seg. «Ja, så jeg sender to brev. Hvor hun holder til, vet jeg ikke, hun har nok ikke tilgitt meg enda.»

Væpneren sitter forvirret i stolen. Han har startet med å pusse stormesterens støvler, da latskap er en av kardinalsyndene. Stormesteren forteller om duellen som kostet en titulant og sverdmester sitt liv, og sendte en baron i fengsel for bruken av en trosk dolk ? og samtidig knuste den unge Prinsesse Noria sitt hjerte. «Det er derfor jeg sitter med dolken ... i hånden,» sier Stormester Carlòs i et atypisk ordspill, og minnes den hysteriske kammerpiken som bevitnet hans ordinasjon i Håndens krigerorden. «Det er en lærdom du bør ta til deg, unge væpner. La ikke en anledning gå fra deg. Vær tro mot din overbevisning, og la deg ikke bli villedet av gode intensjoner.» Væpneren får høre historien om den Opulentiske Prins Paulos, og hans trolskerier ? og dens kuliminasjon i Baron Manuels fall (og Prinsen heldige flukt).

«Det verste er at jeg, selv etter alle disse årene, fortsatt regner Prins Paulos som en venn. Hadde jeg ikke møtt ham, fått selvtilliten til å vandre blandt nobiliteten, eller for den saks skyld støttet viktige menns sak med å gjøre som Håndens pålegger oss, så ville jeg aldri endt hvor jeg er i dag. Prins Paulos historie minner oss også om at vi aldri er 'enten ? eller', selv om det tok meg flere tiår og to Palmiske Frelsertog å forstå det. Prins Paulos sto tross alt på kjærlighetens sti, og noen ganger innbiller jeg meg at han ikke forsøkte å forføre Manuel til hans fall, men ektefølt forsøkte å hjelpe den unge baronen og vår venninne Prinsesse Nùria av Verde.»

«Min onkel sier hun er 'et lekkert stykke!',», siterer den unge baronsønnen, en kommentar høyst upassende for en Stormesters væpner å bringe på bane. «Feil Verde-prinsesse,» sier Carlos, med et overbærende smil. «Hun du tenker på er Baronesse Michaela av Verde, fortsatt aktiv i selskapslivet, og personlig synes jeg hun bare blir vakrere og vakrere. Jeg kan ikke forstå at jeg lenge syntes hun var kald og avvisende. Mulig jeg var for full av meg selv og min egen forakt og frykt for adelskapet.»

«Jeg traff henne sist i et hage selskap hos Hertug Jùan-Hernand av Zalamanca.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hva tenker du?